onsdag 6. november 2013

Collateral damage - en beklagelse til klubbene

Debatten rundt friidrettsforbundets pålagte lisens har fått mange navn; mosjonsranet og lisenskrigen er to av dem. Dessverre er det slik at en "krig" alltid har uskyldige ofre, eller "collateral damage" som det heter så fint på engelsk.

Jeg har skrevet flere innlegg om temaet, og for enkelhets skyld har jeg samlet innleggene her "for easy reference" (i kronologisk rekkefølge, eldst til nyest):

 - Er dette greit NFIF?

- Who died and made you king - et betimelig spørsmål til NFIF

- Lisens igjen - forsikringsbehovet

- Mosjonistlisens - vet klubbene hva som skjer?

Idrettslaget BUL skriver i dag på kondis.no at Sentrusmløpet er gal skyteskive for boikott. Jeg kunne ikke vært mer enig.

En ting må være helt klart, mosjonister liker klubbene. Vi setter enorm pris på jobben dere gjør, at dere arrangerer løp, at dere er der for barna våre, arrangerer sommerskoler, bare for å nevne noe.

Dessverre er det slik at NFIF har vedtatt at de skal gjennomføre denne lisensen. Den eneste måten å svare på et slikt vedtak er å boikotte arrangementer i NFIF-regi og heller prioritere arrangementer utenfor forbundet.

Konsekvensen av dette er å ikke løpe NFIF-mosjonsløp. Dette gjør at klubbene blir skadelidende, og jeg skulle ønske det fantes et annet alternativ, men slik jeg ser det finnes det ingen andre muligheter. En fattig trøst BUL, men jeg diskriminerer ingen og boikotter samtlige arrangementer i NFIF-regi.

Hva man kan håpe på er at klubbene ser konturene av hva som kan bli konsekvensen. Hva man kan håpe dette igjen fører til er at klubbene opponerer mot eget forbund. Den eneste som tjener på ordningen er forbundet, alle andre er tapere.

Alt vi ønsker er å få lov til å løpe på vår egen fritid, men vi finner oss ikke i hva som helst. Til klubbene - hva vil dere ha oss som? Medspillere eller motspillere?

søndag 3. november 2013

Mosjonistlisens - vet klubbene hva som skjer?

I det siste har det blitt mye om Norges friidrettsforbund og lisens for mosjonister. Selv har jeg skrevet tre innlegg om saken, og mange mosjonister har kommet på banen og engasjert seg. Det er bra!

Mens jeg satt og leste gjennom en del av det som er skrevet slo det meg - vet klubbene egentlig hva som foregår? Har de forstått hvilken skvis de plutselig har havnet i?

Når man ser på den sparsomme informasjonen som forbundet kommer med om lisens finner man en liten setning i avsnittet om engangslisens: "Det er arrangørens ansvar å kreve inn engangslisens".

Først tenkte jeg at, ja, det er jo sånn det må være, men så slo det meg plutselig at vent nå litt.....

For å se sammenhengen må vi bakover i tid, nærmere bestemt til 16. mars 2013 og friidrettstinget. Det var her lisenssaken ble vedtatt, og skal vi tro referatet har det vært litt av en debatt.

Vispresident Tore Hordnes slår an tonen når forslaget presenteres: "Vi skal ivareta eiendomsretten til arrangementene, vi skal styrke organisasjonene på klubb-, krets- og forbundsnivå. Vi ønsker å styrke økonomien gjennom å tilby gode arrangementer."

Les avsnittet "Kretsenes flertall støtter forslaget" nøye. Det er ganske mye tekst der, og leser man kun de øverste linjene kan det jo virke som om alt bare er fryd og gammen. Så kommer noe rart:
"På vegne av Oslo-kretsen fremmet Hans-Kristian Sætrum forslag om at lisenssaken utsettes og bearbeides i kommende tingperiode. Han kritiserte også styret for at det kom for sent informasjon samtidig som han også mente at man nærmer seg en smertegrense for hvor mye den enkelte deltager er villig til å betale for å delta i arrangementene."

Dette er et ganske viktig poeng, og både BUL, Vidar og Tjalve uttrykker alle stor skepsis og mener det er "prematurt" å innføre lisensen i inneværende tingperiode. Man skulle tro at slike store og seriøse klubber hadde ett og annet å fare med, men dette blir overskygget av argumentasjonen fra andre kretser der inntjeningen står i sentrum. Man mener at lisensen burde vært allerede et år tidligere og presser på for å få forslaget gjennom.

Videre finner vi følgende fra debatten: "Terje Hoffmann fra Oslo-kretsen viste til at en sak som denne burde ha vært ute til høring. Kretsene er blitt hørt i denne saken mens klubbene er ikke blitt hørt, noe de nå ber om. Dette er bakgrunnen for forslaget om utsettelse. Til dette repliserte Tore Hordnes at dersom det skulle innføres en slik høring, ville idretten bli en tungrodd  organisasjon."

Realiteten er altså at man ofrer en høringsrunde hos klubbene fordi man ikke skal virke tungrodde (!!!).

Delegatene tar seg en pustepause og deretter fortsetter debatten. Igjen kommer Oslo-klubbene og er skeptiske: "Terje Hoffmann fra Oslo (og BUL) undret på hvorfor klubbene og kretsene hadde skilt lag i denne saken. Han mente det var urimelig at klubbene ville komme dårligere ut ved innføringen av lisensordningen. Han foreslo også en økonomisk kompensasjon til klubbene på samme måte som den kretsene var forespeilet. BULs Heidi Berg Sand talte Oslo-klubbenes sak. Hun undret på hvilke krav forbundet ville stille nye uorganiserte aktører. Per Inge Østmoen fra Bøler IF rettet også søkelyset mot hva han kalte en mangelfull prosess. - Vi har ikke sett regnestykkene, sa Østmoen. Han pekte på det faktum at man ikke trenger en egen forsikring knyttet til en lisens for å delta i arrangementene og omtalte lisensen som en ”mosjonsavgift”. Han anbefalte forsamlingen å stemme ”nei” til lisensforlaget. Her var Mons Ivar Troland fra FIL Frisk helt på linje med Østmoen og bebudet et subsidiert aldersbegrenset forslag."

På tross av de helt sentrale spørsmålene som reises av store og solide klubber og arangører settes alt sammen til side, man ofrer alt for penger. La det ikke være tvil om dette, den eneste beveggrunnen for lisensen er å tjene mer penger, og via den veien hente tilbake eierskapet til arrangmenter. (I en parentes er det verdt å minne om hva NIF sa om eierskap til friidrettsarrangementer i forbindelse med saken om Holmestrand Maraton: http://www.nif.no/nyheter/Sider/Eierskap_til_arrangementer.aspx) Det altså NFIF gjør er å tvinge enhver utøver til å være medlem, direkte eller indirekte, i forbindelse med det aktuelle arrangmentet. En umiddelbar konsekjvens av det er at idrettens lover kommer med full tyngde også overfor dem som hgverken er eller øsnker å være medlem av en klubb.

Nuvel, dette var en veldig lang digrsjon. La oss komme tilbake til poenget - er alle klubbene inneforstått med hva som har skjedd?

Som påpekt over er det altså klubbene som har fått ansvaret med å inndrive lisensen. Som vi har sett over ble ikke forslaget sendt ut på høring, og klubbene er derfor avhengig av at kretsene har forklart nøye nok hva som har foregått.

Her kommer poenget: Det er klubbene som bærer den kommersielle risikoen med at lisenspenger (enkeltlisens) blir innkrevet. NFIF har sørget for at de skal tjene penger basert på deltagertall. En arrangørklubb innrapporterer 100 klubbløse, da er klubben ansvarlig for at NFIF får den lisensen, og det er også klubben som blør hvis lisensen ikke blir inndrevet, for NFIF skal jo ha sine penger.

For de store arrangmentene med flere tusen deltagere er dette ikke et nevneverdig problem, når man ser at Oslo Maraton tar 850 kroner for de deltagerne som melder seg på helmaraton i siste liten sier det seg selv at 40 kroner ikke er en utfordring.

Men, og det er et kjempestort men, langt fra alle arrangementer kan mønstre et slikt deltager tall eller en slik deltageravgift. Jeg har deltatt i utallige løp der kun 100-200 løpere har stilt til start, ,ed startkontingent som er nesten ikke til å snakke om. Det er disse som nå bør være virkelig bekymret.

La oss tenke oss følgende eksempel: En lokal arrangørklubb lager et lite arrangment. Vi kan si 200 løpere, og disse betaler 250 kroner hver for å delta. Med litt dugnadsinnsats trekker klubben inn 50,000 kroner. Disse 250 kronene har klubben funnet ut er smertegrensen, de kan ikke krever mer, da detter deltagertallet. Så oppstår problemet - med 250 kroner i deltageravgift skal NFIF ha 40 kroner per deltager. Nå kommer noen interessante dilemmaer:

  1. Skal klubben øke deltageravgiften med 40 kroner og risikere å miste deltagere fordi arrangmeentet er for dyrt?
  2. Skal klubben la deltageravgiften bli stående på samme nivå og så ta et tap på 16 % på hele arrangementet? (40 kroner lisensavgift utgjør 16 % av 250 kroner)
  3. Skal klubben redusere deltageravgiften for å redusere lisensen?
Uansett hva klubben velger vil klubben blø, mens NFIF har sikret seg en ekstra inntjening, på klubbens bekostning.

Dette svarer svært dårlig med glansbildet som fremstilles.

I sitt svar på kritikken på kondis.no sier NFIF:

Vi har mange hundre dyktige klubber og lag med små og store gode mosjonsarrangement. Ved å boikotte arrangementene rammer man frivilligheten som tilrettelegger for gode aktivitetstilbud for mosjonister. 




For å være helt ærlig, det er ikke jeg som rammer frivilligheten, det er NFIF som tvinger frem boikotten med sine handlinger.
 

fredag 1. november 2013

Lisens igjen - forsikringsbehovet (oppdatert)

01.11.2013, 23:45 - oppdatering

Etter enkelte innspill har jeg valgt å endre teksten noe/legge til tilleggsinformasjon. Endringer er markert ved at de er strøket eller lagt til slik at det hele tiden er mulig å se originalversjonen.


De fleste Flere som driver med mosjonsidrett vil ha registrert at det rører seg rundt temaet om lisensen til NFIF.

NFIF lister allverdens gode grunner for hvorfor denne lisensen skal påtvinges enhver mosjonist. for all del, det er gode grunner, men det er ikke mosjonistenes jobb å betale for trenerutvikling eller breddeidrett. Enhver som måtte tro at dette handler om noe som helst annet enn en grådighetskultur er så naiv at det nesten gjør vondt.

Nok om det, akkurat disse tingene har blitt diskutert i detalj av andre, men det er et punkt det er viktig å også se litt nærmere på, nemlig påstanden om at det er nødvendig med en spesialisert forsikring, og dette får man så fint gjennom lisensen. Så flott da gitt!

Argumentet er at man har jo slike pålagte forsikringsordninger for ski- og sykkelarrangmenter, samt på baneløp, så da må det naturlig nok være et behov i mosjonsløp også. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at dette bare er sprøyt, men ser det kan være greit å gå litt mer i dybden.

Jeg tar utgangspunkt i meg selv - feit, førti, epileptiker, kronisk pollenallergi (grenser mot astma, har alltid vært sånn), ødelagte knær siden jeg var 12, senehinnebetennelse diagnostisert for 4 år siden, kranglete rygg, ymse brudd/slitasje i brusk og leddbånd som følge av idrettsskader fra de ti årene jeg var aktiv langrenns- og orienteringsløper, løper i dag 10 km på rundt timen - rett og slett middelmådighet satt i system.

Når jeg løper mosjonsløp har jeg som alle menn i midtlivskrise altfor dyrt utstyr - en pensiforlengende Garmin fenix (med langt flere funksjoner enn jeg klarer å bruke), og noen ordentlig dyre Gel Kayano 19. Omtrent så dyrt som det får blitt under et mosjonsløp med andre ord.

Spølrsmålet er, trenger jeg rett og slett å forsikre meg selv, joggeskoene, klokken og løpetøyet fra XXL? La oss se litt nærmere på dette. Hva kan egentlig gå galt? Svaret er innlysende, jeg kan faktisk stryke med. En stor andel mosjonister får hjerteinfarkt og dør fordi de utsetter seg selv for større belastninger enn det kroppen tåler, og det er et faktum. Utover det kan en gammel belastningsskade utvikle seg, jeg kan bli ufør, den dyre klokken min kan bli stjålet, listen er strengt tatt uendelig. Likevel, må jeg ha en NFIF-forsikring?

For de som ikke er kjent med NFIFs idrettsforsikring finnes denne her (2014): http://www.friidrett.no/lisens/Documents/Fors%20bevis_vilk%C3%A5r_2014%20.pdf

Men så er det viktig å være klar over en ting, friidrettsforsikringen er ikke det eneste forsikringsproduktet som dekker hendelsene over, det gjør nemlig også en standard reiseforsikring. Forsikringsselskapene har blitt mer restriktive med å legge ut sine vilkår, men jeg fant i det minste Unisons vilkår, og de stemmer noenlunde overens med mine egne fra Europeiske, så de får duge som illustrasjon. Du finner Unisons vilkår her: https://www.unisonforsikring.no/Documents/Forsikringsvilkaar/Vilk%C3%A5r%20Reise.pdf

[DISCLAIMER: JEG ER IKKE OG HAR ALDRI VÆRT ANSATT I ET FORSIKRINGSSELSKAP, DERIMOT JOBBER JEG INNEN INDUSTRIFORSIKRING OG HAR LANG ERFARING MED Å LESE FORSIKRINGSVILKÅR. JEG ER IKKE KUNDE HOS UNISON FORSIKRING OG JEG HAR IKKE NOE PERSONLIG MOTIV FOR Å OPPGI UNISONS FORSIKRINGSVILKÅR UTOVER AT DE ER ALLMENT TILGJENGELIGE PÅ NETT, AT DE SER UT TIL Å HOLDE BRANSJESTANDARD OG DERMED ER EGNET SOM ILLUSTRASJON. DETTE ER IKKE PÅ NOEN MÅTE EN OPPFORDRING TIL Å TEGNE FORSIKRING HOS UNISON FORSIKRING.]

I sitt svar sier NFIF: " For denne aktive løperen, og alle andre mosjonister som deltar på flere mosjonsarrangement oppfordrer vi til medlemskap i en av våre 880 klubber, og kjøp av helårslisens til 375 kroner. Med denne lisensen kan man delta i alle arrangement i tilknytting til friidretten, og den medfører at løperen er idrettskadeforsikret på trening og konkurranser hele året."

Nettopp. men jeg er ikke interessert i å være medlem i en klubb, jeg har bare lyst til å løpe løp. Hvordan blir det med forsikring da? Vi leser idrettsforsikringens vilkår 2, 2. ledd: "For de som har løst engangslisens gjelder forsikringen for det løp/arrangement det er løst lisens for." Javeeeel.... Konsekvensen av dette må jo være ett eller annet?

Vi leser videre i forsikringsvilkårene. Fra vilkår 2.1 leser vi at i forbindelse med det relevante arrangmentet ("organisert idrettsutøvelse") dekker forsikringen "idrettsskade".

Hva er så en idrettsskade? Jo, en idrettsskade er definert som følger: "akutt skade på legemet som oppstår plutselig og uforutsett og som inntreffer i forsikringstiden i forbindelse med organisert idrettsutøvelse". Les dette nøye en gang til, det er fire ting som må være oppfylt, såkalt "kumulative vilkår":
  • Akutt skade. Dette betyr at løper du med en påbegynt slitasjeskade så faller den i utgangspunktet utenfor, men det er et særvilkår i 4.3 som skiller mellom helårs- og enkeltlisens. Dette kommer vi tilbake til.
  • Oppstår plutselig og uforutsett. Dette er en forsterkelse av vilkåret "akutt skade". Hvis du hadde forutsetning for å forstå at den akutte skaden kunne oppstå kan dekning bortfalle.
  • Inntreffer i forsikringstiden. for engangslisensen er dette altså det aktuelle arrangment. Du kan per definisjon ikke få en idrettsskade på reise til eller opphold i forbindelse med arrangmentet (men se nedenfor om ulykkesskader).
  • Inntreffer i forbindelse med organisert idrettsutøvelse. Dette er igjen en forsterkerkelse av vilkåret om "i forsikringstiden". Det vil vel ligge noe tolkningsrom akkurat her, men sannsynligheten er at forsikringstiden starter tidligst når du har hentet startnummer og har påbegynt oppvarming løpsdagen.
For å oppsummere hva som er  idrettsskade: En akutt skade som du ikke hadde noen forutsetning for å forstå skulle inntreffe. Forsikringen gjelder fra stratskudd til målgang. Intet mer, intet mindre.

Greit nok, vi antar (vent litt, må sjekke skadelisten min over....) at jeg snubler, faller og brekker armen under løpet. Det er godt innenfor forsikringsvilkårene, selv for engangslisens. Vilkår 3 i forsikringen setter opp en flott og lang liste over ting jeg (kanskje) kan få, men det gjelder å dobbeltsjekke tabellen i forsikringsbeviset (side 1). Her er det tydelig at det er et klart skille mellom engangslisens, og helårslisens, og selv helårslisensen skiller mellom grunnlisens og utvidet lisens.

Sannsynligheten for større komplikasjoner etter et armbrudd er ganske små, så her kommer forsikringen til sin fulle rett. Hva så hvis jeg hadde snublet som følge av svikt i leddbåndet i høyre ankel som jeg vet er svakt etter en brist for noen år siden? Tja, si det. Det er helt klart at belastningsskader ikke er dekket under engangslisensen, så la oss ta en tur ned i vilkårene igjen.

Det er nemlig et helt ubestridelig faktum at den jevne mosjonist har både den ene og den andre mangelen. De fleste er voksne mennekser med et mer eller mindre hardt liv bak seg. Det er overvektsproblemer, hjerteproblemer, slitasjeskader, listen er lang, og for veldig mange av disse tilfellene vil det innebære at forsikringen ikke gjelder.
  • Belastningsskader og slitasjeskader er unntatt dekning for engangslisens, Vilkår 4.3
  • Alt som strengt tatt medfører at kroppen takker for seg som følge av belastning av hjerte- og nervesystem er bare å glemme (Vilkår 4.4):
    • Slagtilfelle - glem det
    • Besvimelse (uansett årsak) - glem det
    • "annen sykelig tilstand" inkludert hjerteinfarkt - glem det
    • I tillegg nedsettes eller bortfaller dekning dersom sykdom (akutt, kronisk eller arvelig) har bidratt til skadetilfellet.
  • Dersom du bruker medisiner og dette fremkaller skade - glem det (Vilkår 4.5)
 Med andre ord, alle som tror at idrettsforsikringen gir glitrende dekning ved idrettsarrangementer, bare glem det. De aller fleste alvorlige tilfeller man hører om - besvimelser, slag, hjerteinfarkt - alt dette er unntatt fra forsikringsdekning.

Det vi har snakket om så langt har vært definert som "idrettsskade" og er altså det som skjer under selve arrangementet. I tillegg har forsikringen noe den kaller "ulykkesskade". Dette er definert som
  • Skade på legemet
  • Forårsaket gjennom ytre fysisk hendelse
  • I forsikringstiden i forbindelse med reise og opphold
Kort fortalt -  forsikringen omfatter skade på kroppen før og etter løpet, så sant dette er et "ulykkestilfelle". Helt hva et "ulykkestilfelle" er vites ikke, men man får anta at det er "plutselig og uforutsett" og som ikke er fremkalt av mosjonisten selv.

Men, dette var jo fint. Er det virkelig så enkelt? Nei, det er det ikke.... For reisevilkåret gjelder nemlig et enormt unntak. I realiteten, uansett hvordan du beveger deg - hvis du kan holde noen andre ansvarlige for skaden som har oppstått, så bortfaller dekning, da er du nemlig henvist til å kreve erstatning av dette vedkommende. Det er også viktig å merke seg at forsikringen kun gjelder direkte til arrangementet - du kan komme en uke før og reise tre dager etterpå, men hvis arrangmentet kombineres f.eks med en ferie er vi like langt.

Så kommer jo spørsmålet, hva med tingene mine? Hvis jeg teller klokke, sko og sokker har jeg normalt med meg utstyr som koster noen kroner. Det ville jo vært kjedelig om dette ble borte. Vilkårene viser med all tydelighet at utstyr ikke er dekket, kun skade på person, og da med store unntak.

Så dermed er jeg egentlig like langt. Lisensen skal gå til å dekke skader på min person, men med min historikk vil særdeles få skader bli dekket, og jeg trenger en separat forsikring for utstyr.

Et innspill var om ikke idrettsforsikringens behandlingsdekning var bedre enn under vanlige forsikringer. Svaret er nok at det er tilfellet. Er du først omfattet av forsikringen er nok behandlingsdekningen en av markedets beste. Mitt armbrudd ville for eksempel blitt tatt til øyeblikkelig behandling. Problemet ligger i at behandlingsdekningen først trer i kraft dersom det er et forsikringstilgellr, og som vi har sett, veien dit er lang og full av unntak.

Hva så med en standard reiseforsikring? Reiseforsikringen dekker som idrettsforsirkingen hele verden. Den dekker ektefelle og barn dersom de er med, og den dekker hele reisen, slik at mitt ferie-og-løp-konsept er uproblematisk.

Videre dekker resieforsikringen tingskade og personskade, hjemsendelse, sykehusopphold, rettshjelpsforsikring, ulykkesforsikring og ansvarsforsikring. Til og med økonomisk tap som følge av avbrutt reise dekkes.

Av mest interesse for en mosjonist er selvfølgelig den medisinske dekningen.Under reiseforsikringen omfattes en lang rekke lidelser. Bestemmelsene skiller ikke på om det er idrettsskader eller ikke, det eneste du ikke kan gjøre under en reiseforsikring er ekstremsport, dykking under en viss dybde og å dra på ekspedisjon. Når det er sagt, også reiseforsikringen har helt klare unntak for medisinke tilstander som var kjent før avreise, med et meget viktig unntak - reiseforsikringen dekker "akutt forverring av kronisk lidelse". Vilkår 5 i denne reiseforsikringen beskriver i detalj hva som er dekket og ikke.

Vilkårene vil selvfølgelig variere fra reiseforsikringsselskap til reiseforsikringsselskap, de jeg har funnet her er som poengtert over kun til illustrasjon.

Så, for å avslutte en relativt lang harang om forsikring, hva kan man egentlig konkludere med?

For en mosjonist er svaret egentlig veldig enkelt - den forsikringen du får gjennom en enkeltlisens dekker ikke ditt forsikringsbehov. Punktum. Ønsker du å sikre at du og utstyret ditt er forsikret fra du drar til du kommer tilbake finnes det ikke tvil, du trenger langt mer enn hva NFIF kan tilby.

Ønsker du å følge oppfordringen fra forbundet, melde deg inn i en klubb og kjøpe helårslisens, da blir det et regnestykke. Prisen på en helårs reiseforsikring vil være litt dyrere enn helårslisens + klubbmedlemskap, men ikke med så mye, og da blir det spørsmål om dekningsgrad. I tillegg kan du altså benytte reiseforsikringen også på normale fritidsreiser.

Hvis du mener alvor med idrettsforsikringen gir svaret seg selv - meld deg inn i en klubb, kjøp utvidet lisens, men da er det plutselig 700 i lisens + medlemsavgift til klubben + du må fortsatt forsikre utstyret ditt.

Jeg fikk også et innspill på yngre utøvere som må ha helårslisens. Siden dette i utgangspunktet ikke var temaet for innlegget tok jeg det ikke med, men før du anskaffer utvidet lisens til de unge håpefulle, sjekk hva ditt forsikringsselskap tilbyr av barneforsikring. Disse produktene pleier å dekke det meste, ha gode erstatningssummer, fornuftige premier og gunstige behandlings- og oppfølgingsplaner.

Oppfordringen min? Tenk deg veldig nøye om, tør du virkelig stole på at NFIF vet hva som er best for deg?












mandag 28. oktober 2013

Who died and made you king? Et betimelig spørsmål til NFIF

Fredag 18. oktober skrev jeg et innlegg (Er dette greit NFIF?) som en oppfølging av Frode Klevstuls innlegg Boycott Sentrumsløpet.

Noen dager senere står et intervju med Klevstul i Kondis.no Maner til boikott av lisensløp. Jeg stusset litt, for dette virket mye mildere i formen enn det som var publisert i Klevstuls innlegg. Dette følges opp av et motinnlegg samme dag fra NFIF der de imøtegår kritikken NIFIF med svar på lisenskritikken

Det viste seg at det hadde sin årsak at Klevstuls innlegg virket så dempet. I innlegget Call for boycott uncensored viser Klevstul hva han hadde godkjent for trykk hos kondis.no og hva kondis.no faktisk hadde trykket. Forskjellene er ikke store og iøynefallende, men nok til at budskapet endres fullstendig. I stedet for en flammende kritikk mot NFIF fremstår nå Klevstul som en småmisfornøyd mosjonist som synes det er så dyrt med disse lisenspengene.

Foreløpig siste kapittel kommer i Klevstuls innlegg Forbundet.

Det som slår meg i denne diskusjonen er hvordan NFIF oppnevner seg selv til konge og den som skal arrangere all friidrett, det være seg aktive løpere eller mosjonister. For de som husker saken rundt Holmestrand Maraton har dette vært forsøkt før. NFIF gikk hardt ut og ville stoppe løpet siden de mente at NFIF hadde eierskap til alle friidrettsarrangementer i Norge. Idrettsforbundet kom etter en tid med en pressemelding som var helt klinkende klar - NFIF kunne ikke kreve eierskap til frivillige arrangementer: Eierskap til arrangmenter

Det kna nå virke som om NFIF prøver en ny vri. De prøver seg ikke lenger på de frivillige arrangementene som ikke går gjennom klubb, men for alle arrangementer som går med klubb som arrangør, ja da SKAL alle deltagere løse lisens.

Hvis vi leser NFIFs tilsvar i Kondis (henvist over) blir følgende uttalt:

Overskuddet som kommer fra lisens skal i sin helhet gå til å styrke aktivitetstilbudet over hele landet. Det skal bli flere på kurs, det skal bli mer aktivitet for barn og unge, og arrangementene skal styrkes slik at tilbudet blir enda mer attraktivt. Forhåpentligvis vil det bidra til at enda flere får på seg løpeskoene og lever et aktivt liv. Noen mener sikkert fortsatt at det er feil at akkurat de skal bidra til dette, men vår oppgave som idrettsorganisasjon er å legge til rette for at alle bidrar der de kan, slik at vi sammen kan bli best mulig.

Dette ser jo flott og idealistisk ut, ikke sant? Men hvorfor skal det være mosjonistenes ansvar å bringe inn disse pengene?

Det NFIF i realiteten sier er at du SKAL melde deg inn i en klubb, ellers vil vi belaste deg på hvert eneste arrangement. Dette er nemlig løsningen NFIF har funnet. Hvis du melder deg inn i en klubb slipper du med helårslisens på 375,- og behøver ikke å betale enkeltlisens per løp.

Og dette er jo selvfølgelig fint, men ikke en løsning jeg er villig til å godta. En ting er at jeg får lavere lisens dersom jeg er medlem av en klubb, men det kommer jo tross alt noen kostnader på toppen av lisensen - lisen til NIF, medlemsavgift til klubben osv. Med lisensen til NFIF på toppen snakker vi fort 1,500 - 2,000 per år for å få lov til å ha denne berømmelige helårslisensen.

NFIF er selvfølgelig ikke dumme, og de er veldig flinke til å regne. Nok til å forstå at de færreste vil melde seg inn i en klubb for å få helårslisens. Dermed blir det engangslisens. Nå har riktignok maksimalsatsene blitt redusert, men dette endrer ikke prinsippet. Hvis vi tenker oss, nettopp, Sentrumsløpet, er lisensen satt til 40-50 kroner, litt avhengig av når du melder deg på. I år var det 7975 deltagere. La oss for diskusjonens skyld tenke oss en 50/50 splitt, der altså 4000 løpere ikke er tilknyttet en klubb. (Merk at jeg ikke aner om dette er en reell splitt, men brukes kun som illustrasjon.)  1800 deltagere er påmeldt per dags dato til en deltagerpris under 400, og dermed lisensavgift på 40,-. Med den samme 50/50 splitten har NFIF så langt tjent 40 * 900 = 36000 kroner. La oss anta at ytterligere 1800 vil melde seg på ut året. Det blir 36000 kroner til. Fra 1/1 2014 går startkontingenten opp til over 400,- noe som igjen gjør at lisensen kan økes fra 40 til 50 kroner. 10 kroner er kanskje ikke så mye, men hvis vi tenker oss at av de ca. 5000 resterende deltagerne (forutsetningen er altså  at halvparten av disse er altså ikke medlemmer av en idrettsklubb). Dette betyr altså en ytterligere inntjening på (50 * 2500) 125000. Dette bringer total ekstra inntjening for NFIF opp til 197000. Siden jeg ikke har kvalitetssikret tallene mine tillater jeg for et visst slingringsmonn, og realiteten blir da at NFIF får inn et sted mellom 150,000 og 200,000 i lisensinntekter.

Hvis vi gjør samme regnestykket med Oslo Maraton med sine 23453 deltagere (i 2013). I overkant av 17000 av disse løp 10 for Grete og halvmaraton, mens drøye 3000 løp helmaraton. Vi antar at de rundt 3000 som løp 3 KM, Barnas maraton og funksjonshemmede ikke er pålagt lisens. Dermed sitter vi igjen med 20000 løpere. Halvparten av disse er mosjonister og ikke tilknyttet en klubb. For enkelthets skyld deler vi dem i to like grupper, en gruppe betaler under 400 kroner på grunn av tidlig påmelding, mens den andre gruppen betaler over 400 kroner. Forskjellen er altså 40 eller 50 kroner i lisenspenger. 5000 løpere á 40 kr lisens = 200,000 kroner. 5000 løpere á 50 kr lisens = 250,000.

Plutselig har altså NFIF tjent rundt 600,000 kroner på to arrangementer. Ta det samme regnestykket på ethvert mosjonsløp som arrangeres av en idrettsklubb tilknyttet NFIF, og plutselig har NFIF tjent millionbeløp på personer de ikke representerer.

NFIF - vi har organisasjonsfrihet her i landet. Jeg MÅ ikke være medlem av NFIF, jeg MÅ heller ikke betale lisens til NFIF. Dere representerer ikke meg, og selv om dere har fine ambisjoner om hvorledes pengene skal brukes, så har jeg ikke noe ønske om å betale trenerutvikling gjennom mine mosjonsløp.

Mener dere at det er behov for å betale mer for trenerutvikling, da er den riktige måten å belaste deres medlemmer, ikke oss som ikke er medlemmer. Mener dere at arrangementet er blitt for dyrt og koster mer? Legg på deltageravgiften, men ikke som en skjult lisens.

Jeg tror det er viktig å få frem hovedpoenget - det er ikke kostnaden, men det at NFIF skal ha rett til å pålegge en lisensavgift på en deltager som ikke er medlem som er det vesentlige.

NFIF - who died and made you king?


fredag 18. oktober 2013

Er dette greit NFIF?

I dag ble jeg gjort oppmerksom på et blogginnlegg skrevet av Frode Klevstul der det oppfordres til boikott av Sentrumsløpet (http://www.chronicles.no/2013/10/boycott-sentrumslpet-2014.html).

Jeg ble litt i stuss og tenkte"hvorfor det"? Så begynte jeg å lese.....

Kortversjonen er enkel: Der en klubb står som arrangør av et mosjonsløp skal det i tillegg til deltageravgift til klubben betales en lisens i til NFIF. For mer detaljer om lisens, se friidrettsforbundets sider: http://www.friidrett.no/nyheter/Sider/NFIF-st%C3%B8tter-OL-s%C3%B8knaden.aspx

Lisens i mosjonsarrangementer er i seg selv ikke noe nytt - dette gjennomføres i dag både for ski- og sykkelkonkurranser. Hensikten med lisensen er at utøveren skal være forsikret mot skader under arrangementet, slike skader vil normalt være unntatt fra ordinære private forsikringsordninger.

For ski og sykkel er dette forståelig. Risikoen for skader øker, det er dyrt utstyr osv osv. Men er det samme behovet tilstede under et løp, og er det egentlig forsikringsbehovet som motiverer lisensen?

På NFIFs sider kan vi lese. "Lisensordningen vil tilbakeføre en større sum til klubbene, kretsene får en kompensasjon og den vil også gi forbundet en solid fortjeneste."

Jaha, det virket jo ikke akkurat som dette hadde til hensikt å sikre noen utøvere. Det eneste jeg kan se er en hel masse dollartegn og et hyl etter profitt.

I referatet fra idrettstinget viser det seg at klubbene ikke har fått uttale seg. Oslo friidrettskrets ba om at saken skulle utsettes slik at klubbene fikk uttale seg. I sin visdom valgte tinget å nedstemme dette forslaget.

Det finnes et ord for dette NFIF, det er PAMPEVELDE, og det er ikke på noe som helst måte positivt.

Jeg ønsker å delta i og løpe løp, men ikke for enhver pris, og ihvertfall ikke så lenge formålet er å berike NFIF. Mener dere alvor med at klubbene trenger en bedre kompensasjon? Ja da kan dere jo alltids skru opp deltageravgiften. Det er legitimt at en klubb har økte kostnader, men kall en spade for en spade, ikke gjem det bak ordet "lisens".

Min oppfordring er klar - boikott mosjonsarrangementer i regi av NFIF, det er deltagerne som har makten. 






søndag 22. september 2013

Litt småundring på en søndag

Jeg tenker på meg selv som en undrende sjel. Det betyr at det dukker opp noen små stemmer i hodet mitt. Ikke av den typen som foreskriver menn i hvite frakker store mengder lithium, men en liten undrende stemme som spør "men hvorfor er det sånn", litt som Rumpnissene fra Ronja Røverdatter


Dagens undrende stemme dreier seg om sykkelhatende bilister. Tror dere virkelig på all den eder og galle dere spyr ut? Det er så mange meningsløse kommentarer og synspunkter at man må jo lure litt.

På et sosialt medium i dag dukket det opp en gammel klassiker fra tidligere i år.


Og det er da jeg griper meg i å tenke at hvis vi har mange slike bilister, ja da er det stusslig med allmennkunnskapen rundt omkring.

Det som virker så gjennomgående er at sånne som misliker syklister så intenst svelger disse argumentene rå. Spør dem om de faktisk har slått opp og sjekket hva bestemmelsen eller referansen sier så blir de svar skyldig.

La oss for ordens skyld ta en titt på "Trafikkreglene" § 12.4. Med "Trafikkreglene" snakker vi altså om:

Forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkregler)

Hjemmel: Fastsatt ved kgl.res. av 21. mars 1986 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 § 2, § 4, § 6 og § 11. Fremmet av Samferdselsdepartementet. 
Endringer: Endret ved forskrifter 22 jan 1988 nr. 109, 29 nov 1991 nr. 762, 6 sep 1996 nr. 853, 6 mars 1998 nr. 181, 26 juni 1998 nr. 611, 2 feb 2001 nr. 101, 14 des 2001 nr. 1413, 28 feb 2003 nr. 238, 22 april 2005 nr. 348, 8 feb 2008 nr. 116, 29 feb 2008 nr. 197, 7 des 2012 nr. 1160, 24 mai 2013 nr. 521.

Så hva sier egentlig forskriftens § 12.4? Jo, kort og greit følgende:

4. Når noen vil kjøre forbi til venstre, skal forankjørende holde så langt til høyre som mulig, og ikke øke farten. Når kjøretøyet beveger seg sakte eller tar stor plass, og vegen er uoversiktlig eller har motgående trafikk, skal føreren om nødvendig vike til høyre og sette ned farten eller stanse.

Noen som ser noe om en syklist? Ikke? Kanskje ikke så rart, for dette er jo en bestemmelse som dekker forbikjøring av ethvert kjøretøy forbi et hvilket som helst annet kjøretøy. Ja, den gjelder når en bil kjører forbi en syklist - når forbikjøringen er et faktum - men pålegger ingen plikt for syklister om ikke å sykle to i bredden. Interessant nok innebærer det faktisk også at en bil i sakte fart må vike hvis den tas igjen av en syklist i høy fart. Det var kanskje en tankevekker....?

Det som kanskje er mer interessant er de øvrige bestemmelsene i § 12. 

2. ledd oppstiller plikter for den som skal kjøre forbi. Det påligger en høy aktsomhetsnorm for den som kommer bakfra i høyere fart og skal kjøre forbi. Bestemmelsen lyder:

2. Før forbikjøring skal kjørende forvisse seg om at
a)vegen er fri for hinder på tilstrekkelig lang strekning framover,
b)den forankjørende ikke har gitt tegn om forbikjøring,
c)ingen bakenforkjørende har begynt å kjøre forbi ham,
d)det åpenbart lar seg gjøre å komme inn i trafikkstrømmen igjen uten å forstyrre den.

I Vegvesenets fortolkning av trafikkreglene finner vi følgende utdrag:


Det er altså uten tvil den som foretar forbikjøringen som har det største ansvaret.

Den siste interessante biten er § 12.3:

3. Den som har kjørt forbi til venstre, skal svinge til høyre igjen når forbikjøringen er avsluttet uten å volde fare for eller hindre eller unødig forstyrre den forbikjørte.

Denne teksten ser jo relativt tilforlatelig ut. Inntil vi igjen konsulterer Vegvesenets fortolkning, merk spesielt avsnitt nr. to:



Og dermed er vi tilbake til undringen - hvordan kan bilister så til de grader misforstå trafikkreglene? Her er det jo helt klart at § 12 ikke pålegger syklistene en plikt til å sykle pent og pyntelig "single file" i veikanten, men faktisk for bilister å utvise ekstrem aktsomhet når de foretar forbikjøring av syklister.

Som det heter så pent - "now that's food for thought".....


torsdag 29. august 2013

Jeg blir så forbanna - støtte til Bård Aase

Det skjer ikke ofte, men av og til blir jeg forbanna, ja rent ut eitrende sinna. I dag er en sånn dag. Og det er ikke på egne vegne.

Tidligere i dag publiserte bt.no en filmsnutt av og et intervju med Bård Aase, en syklist fra Bergen (http://www.bt.no/nyheter/trafikk/Sykler-forbi-200-bilister-hver-dag-2955931.html#.Uh-zuFYaySM).

For de av oss som sykler til daglig var det et morsomt innslag - det viser med all tydelighet sykkelens overlegenhet i rushtrafikk.

Feilen bt.no gjorde var å åpne kommentarfeltet..... Når man ser på filmen kommer det et par situasjoner som sikkert kunne vært gjennomført bedre. 

Javel, jeg skal være med på at det er en viss risiko forbundet med disse, men hva skulle han ellers ha gjort? Javrl, det kunne vært smidigere, men det er absolutt ingenting ulovlig med håndteringen. Da kan man jo heller bite deg merke i diverse brudd på vikeplikten. 

Rabalderet fra bilistene vil ingen ende ta, risiko, villmann, farlig, ja det tar litt av.

Det er ikke mye jeg husker fra min konfirmasjonstid, men en ting sitter igjen, nemlig bibelsitatet "la den som er uten synd kaste den første sten". Så da, kjære bilister, har jeg en oppfordring, eller kanskje en utfordring: Hvem kan med hånden på hjertet si at "i dag kjørte jeg så feilfritt at en sensor fra biltilsynet ville gitt meg medalje"? Sjekket dødvinkler og speil før sving? Signaliserte 5 sekunder før manøver? Overholdt vikeplikten til enhver tid? Stoppet når lyset ble "drosjegrønt"?

Sånn er det nemlig for oss som sykler - vi skal alltid bli etterprøvd av en gjeng besserwissere som sitter inne i en bil.

Javel, så kanskje det ble syklet litt feil da. So what? Det er ikke akkurat som om bilister er feilfrie. For å ta et eget eksempel - i dag ble jeg nesten påkjørt fem ganger på vei til jobb. Det er i seg ganske imponerende. Hadde bilene (som uten unntak brøt vikeplikten, feilberegnet avstand og holdt på å måke meg ned i grøfta) truffet kan det godt være jeg hadde sluppet å gjøre så fryktelig mye mer i det hele tatt. Du ville kanskje fått en bulk.

Det å vise hensyn i trafikken er ikke nødvendigvis det samme som å gjøre det bilistene krever.

Tilbake til saken. Så hva er Bårds store feil? Slik jeg ser det, han fikk bilistene til å føle seg mindreverdige. Han skapte misunnelse. Han gjorde noe de andre ikke kunne. Og reaksjonen? Som sagt over - du skulle gjort ditt, du skulle gjort datt, du skaper så mange farlige situasjoner.

La det være helt klart, etterpåklokskap er en forbanna uting. Var du tilstede da det skjedde? Nei, ikke det? Da holder du f*** meg kjeft. Kameraet viser bare deler av sannheten. Du ser ikke hendene hans, blikket hans, du vet ikke hvilke vurderinger som er gjort. 

Før du kritiserer noen som sykler neste gang, tenk litt på at de sannsynligvis har langt bedre trafikkforståelse enn deg. For egen del har jeg hatt førerkort i 20 år og jeg sykler et par tusen kilometer i året, jeg tror jeg vet hva jeg snakker om.

Bård, all honnør til deg. Et par glipper, javisst, men man er ikke mer enn menneskelig, noe hatske bilister med hell kan ta til seg.  

mandag 26. august 2013

Det ultimate lavterskeltilbud

Jeg tror de aller fleste kan enes om at mosjon er sunt. Allikevel er dette for mange et stort problem, av forskjellige årsaker. Noen har rett og slett medisinske problemer, og disse skal jeg ikke nevne med et ord annet enn å sende en stor oppfordring om å søke kyndig hjelp.

Nei, da er det heller denne andre gruppen jeg tenker på. De som er enige i at mosjon er viktig, men der terskelen for å komme seg ut er enorm. Argumentene er velkjente gjengangere, jeg har brukt dem selv også

  • Det er milevidt utenfor komfortsonen å iføre seg treningsutstyr
  • Jeg liker meg ikke på treningsstudio
  • Alle andre er så mye bedre trent enn meg
  • Treningsutstyr er dyrt
  • Medlemskap på treningsenter er dyrt
  • Det er vanskelig å komme i gang på egen hånd
  • Jeg har ikke tid
Jeg tør ikke engang forsøke å fortelle deg hva som er rett og galt i nøyaktig din situasjon, men jeg kunne godt tenke meg å komme med noen innspill i forhold til argumentlisten over.

Jeg skjønner godt at treningsutstyr og treningssentre kan fremstå som fryktinngytende saker. Reklamene er overalt - unge veltrente mennesker i tette ettersittende klær, og skal man tro den samme reklamen er det kun hvis du ser slik ut at lykken er nådd. Trening i sal der du får glede av å dele svette med 30 andre mennesker. Redselen for det ukjente er enorm, jeg forstår deg så godt.

Skal jeg være helt ærlig (noe jeg prøver etter beste evne) sliter jeg intenst med treningssentre selv. Det koster penger, det tar tid, du må tilpasse deg noen andres timeplan, alt i alt kan man fremheve en del ulemper med et treningssenter. 

Kanskje det er da man skal stille seg spørsmålet - er dette faktisk noe for meg? Hvis du stopper å lese nå og tar dette som en oppfordring til å gå hjem og sløve, så tar du fryktelig feil. Poenget mitt er bare at det finnes faktisk noe for alle. Uansett form og fasong så finnes det et lavterskeltilbud der du bor.

For det første finnes det gå- og løpegrupper på alle nivåer. 

Tjukkasgjengen - et gå-fellesskap som legger vekt på det sosiale

Ekebergjoggen - en løpegruppe som har eksistert siden forrige løpebølge, men la deg ikke lure av ordet "jogg", her finnes nemlig både gå-grupper og løpe-grupper.

Runner's World løpegrupper - egentlig et prosjekt rettet mot Oslo maraton, men igjen må man ikke la seg lure av navnet. 4 forskjellige nivåer, plass til alle.

Jeg innser at disse er Oslo-spesifikke, men ta deg en titt rundt, jeg er helt sikker på at det finnes noe der du er.

For det andre, og hvis det ovenstående virker skummelt, det finnes flere alternativer. Visste du for eksempel at det finnes noe som heter Norges turmarsjforbund? Her finner du egentlig det beste av alle verdener. Det er et felles arrangement. Du kan velge å gå alene eller sammen med andre. Det eneste du trenger er fornuftig skotøy og en vannflaske. Når og hvor? Vel, du kan jo alltids sjekke terminlisten.

Jaså, du har ikke tid akkurat den dagen det arrangeres marsj? Nei, men du skjønner, det er ikke noe problem, turmarsjforbundet har nemlig lagt ut faste løyper som du kan gå når det passer deg. Såkalte permanente løyper (her: fra Oslo) ligger ute store deler av året.

Hva gjorde jeg denne helgen? Jeg gikk på tur. Med barna. Og noen hyggelige naboer (som var de som kom med forslaget). En strålende dag i skogen der til og med 9-åringen kom seg gjennom 20 km. Om det gikk fort? Nei, ikke i det hele tatt, og ikke var det viktig heller.




























Så vær så snill, ikke si at du ikke kan, eller ikke har tid, eller ikke får til, eller at det er for dyrt. Tør å gå litt i deg selv, så tror jeg raskt du vil finne at mulighetene ligger der, du må bare ville.


mandag 12. august 2013

Heikki (valg)flesker til

Som flere sikkert har fått med seg har Heikki Holmås servert årets valgflesk til Oslos syklister.

Heikki har sett seg grundig lei av at sykkelfeltene der han bor er i dårlig stand, og det vil han gjøre noe med gjennom en ny "synliggjøringskampanje" kalt #mittsykkelfelt. Ikke bare det, han forplikter faktisk Oslo SV til å løse Oslos sykkelproblemer i løpet av fire år. Og det er jo fint.

La oss nå se litt nærmere på det hele - er dette luftslott eller gjennomførbart?

Først tar vi Heikkis frustrasjon 


Her har vi altså en rikspolitiker som gjerne vil gjøre litt på lokalnivå. "Vi" skal altså lage Oslo til en sykkelby ved å knipse noen bilder og publisere på Twitter og Instagram, gjerne med e-postkopi til Heikki selv.

Jeg er fullstendig enig i utgangspunktet - mange er redde for å sykle i trafikken. Min bedre halvdel er en av dem, veldig glad i å sykle, men tar kollektivt til jobb på grunn av traseen. Det er ingen tvil om at mangel på sykkeltilrettelegging er et vesentlig punkt. 

Mitt første spørsmål er - Heikki, du vet at det har  foregått litt av hvert på Twitter og Instagram i en årrekke der tilstanden (eller mangel på sådan) har vært dokumentert, ikke sant? Jeg foreslår for eksempel en rask sjekk på hashtaggene #sykkel, #feilparkering, feeden til @bymiljoetaten, @oslosykkel og @SLF_Oslo, samt de utallige syklister som publiserer bilder og videoer hver eneste dag. Bare i dag tror jeg at jeg telte 20-30 bilder, og det er jo bare min lille krets. Dette bør gi en liten indikasjon på hvordan virkeligheten er i dag, det trenges ikke et nytt prosjekt for å kartlegge problemene.

Vi går videre, hva er det Heikki egentlig lover? Han presenterer fem punkter, la oss se på dem enkeltvis.





Ja, her er vi helt klart enige Heikki. Dette er det som må til. Får man spørre hvordan du har tenkt å løse det? Selv om dette selvfølgelig ville være flott er det, bokstavelig talt, et stykke vei å gå før vi er her. Den mest drastiske, men samtidig enkleste løsningen? Ha baller nok til å stenge Oslo sentrum for biltrafikk. Det fungerer utmerket i København, hvorfor skulle det ikke fungere her? Uansett, det er mitt synspunkt. Få høre nå, hva er løsningen?

Vi går videre til neste punkt. 


Nå er det nesten så det blir halleluja-stemning her. Får du til dette, da kommer jeg for evig og alltid til å stemme på ditt parti. Sannsynligheten for at du får det til anslår jeg imidlertid til å være så liten at jeg ikke ser dette som noen umiddelbar risiko, for å si det slik.


Moving on.....


Nettopp. Igjen et veldig flott forslag. Igjen er jeg spent på den praktiske gjennomføringen og ikke minst finansiering. Synes det er litt fascinerende at SV plutselig er et parti som går i bresjen for mer overvåkning av borgerne, men kanskje dett er et tilfelle av "målet helliger middelet"?

Neste punkt er det snert i


Jeg bare lurer på, som Osloborger synes jeg jo selvfølgelig dette er fint, men jeg mistenker jo at det sykler mennesker på sånne desentraliserte plasser som Bergen, Trondheim og Stavanger. Ja faktisk tror jeg det sykler mennesker selv der det bare er et tettsted rundt omkring i vårt vidstrakte land. De trenger ikke tilrettelegging? Alt er på stell? Jeg mener, tross alt, det er du som er statsråd og rikspolitiker - det virker ikke det minste pussig at set bare er Oslo som skal prioriteres når det ikke engang er kommunevalg? Bare lurer altså.

Og så kommer vi til siste punkt 


Igjen er det Oslo som har fokus. Du har fått med deg at vi går til urnene for valg til nasjonalforsamling og ikke fylke- og kommunestyrer, ikke sant?

Jeg beklager å si det Heikki Holmås, men her leser jeg en dårlig kombo av ansvarsfraskrivelse og lokalpolitikk.

For det første, du er statsråd, du vet, sånne som skal sørge for hele landet. Den eneste konklusjonen som går an å trekke ut av dette initiativet er at det kun er Oslo som har problemer for sykkel. Hvorfor er ellers ikke andre steder nevnt? De av dere som leser dette som kommer fra andre plasser i landet må jo gjerne bidra med utfyllende kommentarer. 

For det andre, hvorfor kommer dette initiativet nå? Du har sittet på taburetten siden 23. mars i fjor, ikke kom her og si at dette var noe du først ble oppmerksom på i forrige uke, da er du så fall mer sneversynt enn jeg trodde du var. Hvis dette er slik en hjertesak, hvorfor har ikke du, eller Oslo SV som tross alt skal gjennomføre dine lovnader, kommet opp med dette før? I det store og det hele, hvor var  SV da sykkelkrigdebatten i Oslo herjet som verst?

Og for det tredje, du vet utmerket godt at dette ikke er gjennomførbart. Mye kan gjøres lokalt, javisst, men flere av dine tiltak krever nye lovvedtak, og hvorfor har ikke da regjeringen som har styrt dette landet i 8 år gjort en tøddel for å endre lovene? Vi har kun sett gimmick-løsninger som i Trondheim med innføring av røde sykkelfelt som "har både praktisk verdi og sterk symbolverdi ved at de markerer syklistenes posisjon i bybildet og rettigheter i trafikken", men som altså rettslig sett faktisk ikke er sykkelfelt.

Forresten, du sier at SV "vil jobbe for" at hovedsykkelveinettet i Oslo blir ferdig utbygget innen fire år. Tenkte jeg skulle gi deg en liten nøtt:

Her er et bilde fra Kongsveien oppover, tatt i ettermiddag. 



Som du ser er det rimelig smalt, på alle måter. Veien er under 6 meter bred. Fartsgrensen er 50 km/t. Nedover er det ikke sykkelfelt, oppover er fortauet ca 1,5 m, hvilket betyr at møter du noen på fortauet må du ut i veien. Du ser de kjeglene foran syklisten? Der er det et hull rett ut i løse luften, for her er utskjæringen av Ekebergskrenten. Her sykler jeg hver dag, det er en del av det fantastiske hovedsykkelveinettet. Du ønsket utfordringer, var det ikke så? Lykke til med å løse denne på fire år. 


Nei du Heikki, det er en stund siden jeg sluttet å tro på tannfeen. Du har rett og slett ikke sjans. Selv om intensjonene er aldri så bra, så kreves det nok litt mer realisme. Kom tilbake med noe man kan tro på, samt løsningsforslag, så kan vi snakke sammen da. I mellomtiden kan du jo alltids tenke over om det finnes andre steder enn Oslo som kunne a godt av litt sykkelprioritering også. 


tirsdag 6. august 2013

At de tør!

Med logistikk-uke fra helvete har jeg vært nødt til å parkere sykkelen noen dager og sette meg bak rattet. Ikke akkurat en drømmesituasjon, men siden det er av begrenset varighet lider jeg meg gjennom det.

Uansett, i dag gikk turen blant annet opp Pilestredet til Bislett, over til Kirkeveien og ned til Skøyen. Jeg skal komme tilbake til Kirkeveien om litt, men først en liten digresjon fra Pilestredet:

Jeg kommer gjennom lyskrysset St. Olavsgate/Pilestredet og fortsetter opp Pilestredet. Nedover kommer det et par syklister på bysykler, da plutselig noe som minner mistenkelig om denne situasjonen skjer:




Syklist nr. 2 som kommer mot meg hekter tydeligvis i ett eller annet og slår kollbøtte med innlagt C-moment sammen med sykkelen. Jeg har gått over styret et par ganger selv, og hver gang blir jeg forundret over at ikke noen spør hvordan det gikk. I det jeg ser damen volte over styret, hun i en retning, sykkel en annen og briller en tredje slenger jeg på nødblink, ber den lille passasjeren i baksetet om å forholde seg i ro og løper over veien. Fremdeles er det ingen andre som har stoppet. Heldigvis går det bra. Hun har slått seg litt, men er like hel og klar for å sykle videre. Fortsatt har ingen stoppet.

Folkens, det er ikke greit å bare kjøre videre når det er et trafikkuhell, det være seg stort eller lite.

Vegtrafikkloven er klinkende klar, uavhengig av om du er en del av uhellet eller ikke, og uavhengig av om du har skyld i uhellet eller ikke - DU PLIKTER Å STOPPE OG SJEKKE!!!


Etter å ha avlevert baksetepassasjeren på Bislett kjørte jeg over Fagerborg og ut i Kirkeveien. Sykkelfeltet i Kirkeveien har jo vært gjenstand for heftig debatt tidligere i år, og det hele startet med syklisten bak twitterkontoen @styrestem som nesten ble påkjørt av en taxi på vei ned til Majorstuen. Vi tar en oppfriskning for dem som måtte ha glemt det hele:





Jeg kommer på Kirkeveien ved Suhmsgate. Foran meg ligger en syklist. Prøver jeg å kjøre forbi? Nei selvsagt ikke. Syklisten holder ca. 40 (+/-), men jeg vet jo allerede her at syklisten vil ha vesentlig bedre fremkommelighet enn meg når vi kommer til Majorstukrysset, så å skulle kjøre forbi noen de få meterne ned der blir bare tull. I tillegg er sykkelfeltene trange, smale og uoversiktlige, så jeg velger heller å ligge bak for å gi god flyt.

Nede ved lyskrysset skjer akkurat det jeg regnet med. Syklisten manøvrerer smidig mellom alle bilene og er nede ved Frognerparken før jeg er ute av krysset. Her er det flere syklister, og hvis noen hadde sett meg utenfra må det hele ha fortonet seg rimelig lattermildt der jeg prøver å holde oversikt over hvor syklistene befinner seg. Jeg sitter som på nåler og lar blikket gli konstant mellom bilens speil og dødvinkler. På en noenlunde moderne familiebil er dette ingen liten utfordring. Store sikkerhetsstolper gjør at det er vanskelig å få oversikt. Jeg strekker hals og vrir nakken, alt for å være sikker på at det ikke er noen jeg har oversett.

Det løsner nede ved rundkjøringen, og nedover Halvdan Svartes gate ser jeg den samme syklisten foran meg. Han har altså brukt kortere tid og hatt mye mindre stress enn meg. 

Nuvel, hva har altså dette med overskriften å gjøre? Har du lest hele innlegget så tenker du kanskje at jeg snakker om sykling som risikosport? Men nei, jeg gjør ikke det. Jeg snakker om bilkjøring som risikosport. Skal du være en trygg og god sjåfør kreves det helt enormt med oppmerksomhet når du kjører i sentrum. Du må hele tiden være oppmerksom på hva som foregår rundt deg, og det er nå engang sånn at bilisten er den som må ta mest hensyn.

Stresset jeg opplevde etter en liten tur i morges er noe jeg ikke ønsker å utsette meg selv for mer enn jeg må. Jeg gleder meg til uken er over og jeg kan sette meg på sykkelsetet igjen.

fredag 2. august 2013

Hvorfor må sykkelhatere ROPE SÅNN hele tiden?

Jeg anser meg selv for å være en undrende sjel. Er det noe jeg ikke forstår stiller jeg spørsmål ved det inntil jeg får et mer eller mindre vettugt svar - dette til mine omgivelsers stadige frustrasjon.

I dag er sykkelhatere nok en gang noe jeg stiller spørsmål ved, men utgangspunktet er noe annerledes. Jeg aksepterer at de er der, spørsmålet mitt er bare, hvorfor MÅ DERE ROPE SÅNN HELE TIDEN? Hva er det som får dere til å være så forferdelig sinte?

Sexolog Anders Lindskog har et par kreative forslag - at sykkelhatere er 1) mobbeofre, 2) seksuelt undertrykte, 3) skaphomser, eller 4) all of the above (alternativ 4 for stå for min regning).

Utdrag fra artikkel på NRK.no 26. juni (http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.11098210)

For sånne legfolk som meg blir "seksualkortet" litt overdrevet. Jeg har veldig liten tro på at det sitter en skaphomse eller annen seksuelt undertrykt mann i bilen bak meg og sikler på meg der jeg svett og smålubben iført lycratights sykler hjem fra jobb, i så fall tar jeg det som et kompliment.

Nok om det. Spørsmålet var altså, hvorfor så aggressive? Det står noe annet i den artikkelen som er et ganske godt poeng. "Menn som blir redde blir ofte mer modige i en bil med mange hestekrefter". Jeg tror utsagnet kan justeres litt. Mine opplevelser gir grunnlag for følgende: "Menn som er usikre og/eller føler seg truet blir tøffere i trynet når de har 1500 kg stål mellom seg og den de snakker med, og de ikke behøver å se deg i øynene".

Tidligere denne uken skrev jeg om et par lite hyggelige sykkelhatere (http://hverdagsmosjonist.blogspot.no/2013/07/ferien-er-over-sykkelhaterene-er-tilbake.html) og de intellektuelle samtale jeg hadde med disse.

Disse to var så forskjellige i typer at jeg har lyst til å bruke litt plass på å beskrive dem.

Den første bilisten, ved Vippetangen, så egentlig ut som en veltrent fyr. Jeg hadde egentlig ikke vært spesielt overrasket om jeg hadde truffet ham på sykkel eller i joggesko. Han kjørte leaset firmabil (ja, jeg har sjekket...) og innehar dermed sannsynligvis en lederfunksjon i sitt firma, eller han er selger av en eller annen sort. Uansett, det er å anta at han er vant med menneskelige interrelasjoner. Jeg vil anta at han var noe eldre enn meg, i siste halvdel av 40-årene.

Så til selve situasjonen. Han tutet altså på meg der jeg syklet inn i en rundkjøring.



Siden jeg ikke helt forstod poenget ønsket jeg å snakke med ham, siden han allikevel ble stående på rødt lys ved Havnelageret. I det jeg triller opp på passasjersiden av bilen skvetter han ut av førersetet. Han har altså allerede tatt av seg bilbeltet i påvente av å konfrontere meg. Han har en utrolig aggressiv holdning og begynner å rope før jeg i det hele tatt har åpnet munnen, men han har fortsatt en fot inne i bilen, og han snakker til meg over taket uten å ville gå rundt bilen. Jeg kan ikke sånt, men blir ikke overasket hvis noen med faglig kompetanse sier at dette er en aggressiv-defensiv holding, eller noe i den retningen. På meg virker det i hvert fall som en angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk. Ut fra dette igjen er det vel bare å trekke konklusjonen at han følte seg truet. Ikke vet jeg helt hva det var. Slik jeg oppfattet meg selv var jeg rolig og behersket og var egentlig bare ute etter å høre hva som var greia med tutingen. I stedet kommer det altså en skyllebøtte fra ham der han står solid plassert bak sin 1500 kg doning til meg på 8,5 kg sykkel.

Den andre hendelsen blir nesten litt komisk i sammenligning (jeg understreker "nesten"). Føreren av denne bilen velger jo non-verbal kommunikasjon fra innsiden av bilen for å formidle at jeg får se til å pelle meg inn i sykkelfeltet i Cecilie Thoresensvei.

Når jeg etterhvert tar ham igjen inne ved vår lokale dagligvare gjør jeg meg følgende observasjoner:

  • Grundig overvektig
  • Midten av 50-årene
  • Tynn i håret
  • Trønderbart (beklager hvis jeg fornærmer noen trøndere nå, det er utilsiktet)
  • Mitsubishi Galant ca. 2000-modell som engang var kul, men nå bare er sliten (ikke mitt bilde, men det kunne ha vært det...)

  • Plysjterninger med sørstatsflagg i bakruten
  • Kjører mor i butikken

Det er vel innlysende for alle og enhver, han her er så usikker som det går an. Dette viser seg jo også når jeg igjen prøver å oppnå kontakt. Først prøver han å rygge vekk, og det er først når han innser at han ikke kommer videre uten å måtte kjøre meg ned at han ruller ned vinduet. Her sitter han altså, omgitt av sitt halvannet tonn med bil, og føler seg så utrygg på meg at han kun kan kommunisere med bruk av ekstrem aggresjon.

Disse to her er jo ikke unike. De går igjen i forskjellige varianter, men jeg vil anta at syklister som sykler på jevnlig basis vil nikke rimelig gjenkjennende til slik jeg beskriver det.

Jeg må innrømme at jeg ikke forstår. hva er det som gjør at voksne folk føler seg så truet av en kar på sykkel. Jeg sitter jo i tillegg klipset fast på pedalene, så det er jo ikke som jeg kan gjøre noe hverken den ene eller den andre veien.

Det eneste jeg kan tenke meg er at de føler seg så uovervinnelige inne i blikkboksen sin. Veien er til for dem og deres kjøreopplevelse, og så kommer jeg og ødelegger det. Det er klart det skal tutes, f**n heller! Og så kan det jo tenkes at man føler seg litt dum etterpå, når motivene stilles i tvil, og da er det fort gjort å innta forsvarsposisjon - det er ikke jeg som tutet på deg som har tatt feil, det er deg, du på sykkelen der, alt er din feil, hadde ikke du vært her, i den der teite tightsen din, later som du er sprek og sånt tøys, skryter av at du sykler hele tiden, gjør at jeg får dårlig samvittighet, så hadde jeg ikke behøvd å bli sinna i første omgang. Og så har vi det gående.

Er det sånn det fungerer?




onsdag 31. juli 2013

Oppdatert: Ferien er over - sykkelhaterene er tilbake

Fellesferien har vært fantastisk for sykkelpendlere i Oslo. Stort sett pent og varmt vær, lite folk, og (ikke minst) fravær av sykkelhatere i trafikken.

Mandag kunne man konstatere at mange var tilbake fra ferien, og i dag kunne påtreffes et par absolutte kronidioter i trafikken. 

Førstemann kom bakfra ved DFDS. Jeg hadde akkurat passert terminalen, en medsyklist og en gedigen vanndam da det plutselig var voldsom tuting  bak meg. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte hva det var. Riktignok lå jeg litt utenfor sykkelfeltet, men vi var på vei inn i rundkjøring med trafikkøy på venstre side og opphør av sykkelfelt noen meter lengre fremme. Jeg slapp selvfølgelig bilen forbi, men var litt usikker på hvorfor det var tutet. Jeg så bilen, en sølvgrå Passat fra Sika Norge (nor.sika.com), som stoppet i kø på rødt lys etter neste rundkjøring.

Jeg tenkte som så "jeg får vel spørre da". I det jeg kommer opp på siden av bilen spretter sjåføren ut, han må ha holdt øye med meg. Følgende samtale utspiller seg:

Bilist: DU LÅ FAEN MEG MIDT I OG SPERRET HELE JÆVLA VEIEN. 

Meg: Nei, jeg gjorde nok ikke det, dessuten lå jeg i veien for å unngåvanndammen og damen jeg akkurat syklet forbi. Jeg lurte egentlig på.....

Bilist (avbryter): DET VAR IKKE NOEN JÆVLA VANNDAM DER, IKKE KOM HER OG VÆR SÅ JÆVLA EPLEKJEKK. 

Meg: Nå er jeg strengt tatt ikke det, og dette var ganske unødvendig. Tenk deg heller litt om neste gang. 

Det skal bemerkes at denne passiaren foregår mens lyset er rødt, og de samme bilene som var foran meg er nå foran Passaten. Uansett om jeg hadde ligget på fortauet der det ble tutet ville han altså fortsatt stått i den samme køen. 

Jeg gidder ikke mer og sykler videre. Føreren hopper i bilen og freser avgårde. 



Helt til neste røde lys ved Operaen der jeg igjen sykler forbi. Samme gjentar seg mellom lys og rundkjøring. Og mellom rundkjøring og neste rundkjøring. Og rundkjøringen etter der. I det jeg sykler over gangbroen mot Middelalderparlen ser jeg at han står i kø inn mot Ekebergtunnelen. 



Det var veldig så mye jeg hindret med andre ord.


Oppdatering 02.08.2013: Jeg syklet samme rute i går, for jeg syntes det var litt rart at jeg til de grader skulle ha oversett et sykkelfelt. Ved nærmere ettersyn viser det seg at Akershusstranda kun har et fåtall meter med sykkelfelt. Fra innkjøringen til Vippetangen er det 5-6 oppmerkede parkeringsplasser i gaten. Deretter er det ingenting før borte ved svingen, og der først er det ca. 20 meter med utvisket sykkelfelt.

Jeg fikk ikke tatt noe bilde, men Google maps er egnet til illustrasjon. Bildet er tydeligvis ikke helt nytt, så jeg har lagt til forklaring.



I litt mer detalj er det altså dette området der det i dag er markert sykkelfelt.



So there you have it folks - 30 meter med sykkelfelt som leder inn til en rundkjøring med trafikkøy på venstre side - det var nok til at bilfører følte sin maskulinitet så til de grader truet av en syklist at det var nødvendig å tute først og skjelle meg ut etterpå.

PS - jeg har prøvd å spore eier av bilen, men denne er leaset av Volkswagen Møller Bilfinans i Oslo, så sporet stopper der. Siden det dermed er en firmabil er det vel ikke helt usannsynlig at det var en fra ledelsen i Sika Norge bak rattet. 

Neste kommer i Cecilie Thoresensvei på Lambertseter. Veien er god og bred med tydelige sykkelfelt på begge sider. Jeg ligger rett utenfor sykkelfeltet (faktisk satt jeg akkurat og tenkte over hendelsen i byen og betydningen av å være innenfor eller utenfor den stiplete linjen - forskjellen må utgjøre 30 cm eller noe deromkring, en størrelse av marginal betydning mao) og jeg satt ned og så på kranken min som var rett over linjen. Uansett, igjen tutes det. Det kommer trafikk både forfra og bakfra, men bilen som fyker forbi meg med Sørstatsterninger i bakruten fanger oppmerksomheten. Nok en gang tar jeg igjen en tuter (ganglyset ved ILAS for den som er lokalkjent) og titter litt spørrende inn i bilen. Gestikuleringen innenfra levner liten tvil om at jeg har å pelle meg inn i sykkelfeltet. 

Nå begynner jeg å bli såpass provosert at her kunne jeg tenke meg litt voksenopplæring. Bileføreren freser forbi, men jeg hiver meg på pedalene og tar ham igjen ved Lambertseter Senter. Han ignorerer meg ved rundkjøringen, og ved innsnevringen ved det gamle senteret prøver han regelrett å presse meg av veien. 

Han drar fra meg bortover Langbølgen, men jeg ser hvor han skal, og siden det (nesten) er min vei følger jeg etter. 

Ved vår lokale dagligvare slipper han av sin passasjer. (Vi ankommer med ca. 15 sekunders mellomrom, så nok en gang har bilisten blitt kraftig hindret.) Jeg triller  opp på siden, men da rygges det frenetisk, han skal ikke snakke med meg nei. Jeg får nå gestikulert slik at han ruller ned passasjervinduet, og igjen får jeg en god intellektuell samtale. 

Meg: Hei, jeg lurte på hvorfor du tutet på meg baki der?

Bilist (roper gjennom bilen fra førersiden): DET ER SÅNN SYKKELSTI, DU SKAL SYKLE DER. 

Meg: Nei, jeg må faktisk ikke det. 

Bilist: DU SKAL HOLDE DEG PÅ SYKKELSTIEN!!! ropes det mens han spinner ut av parkeringplassen. 

Jeg har en liten mistanke om at det at jeg tok ham igjen på sykkel truet hans bilisme-manndom på helt nye nivåer, men det gir det ikke rett til å være drittsekk for det. 

Uansett, konklusjonen er i det minste at ferien er over, sykkelhaterene er tilbake og kampanjen Del Veien har et godt stykke igjen. 

onsdag 3. juli 2013

Reiseskildring

Min reiseskildring er nok ikke så eksotisk som Norge på langs eller vindistriktene i Frankrike. Derimot er min reise minst like strabasiøs - velkommen til Oslo på tvers, øst til vest og vest til øst.

Vi starter på Oslo Hospital og skal til Vækerø via en tur innom legen i Borggården. Raskeste rute til Rådhusplassen er Oslogate til Bispegata, Bispegata til rundkjøringen, over gangbroen (er dette forresten gang- eller gang/sykkelvei? Skiltene sier to forskjellige ting), langs Operaen, Langkaia og Akershuskaia. 

Siden jeg skal inn i Borggården tenkte jeg det kunne være greit å komme opp Rådhusgaten siden dette er mer direkte. Samtidig ønsker jeg å unngå Bispegata på grunn av alle gravearbeidene - det er trangt og uoversiktlig. Altså, hovedsykkelveinettet går gjennom Middelalderparken, det må jo være et alternativ? Men nei. Vi sykler over Geitabru, men ned Kanslergata går det ikke, der står det en diger varebil og blokkerer veien. 

Dermed blir det tilbake til Oslogate og til venstre ned Bispegata. Jeg ønsker å unngå altfor mange farlige situasjoner, så jeg holder inn til høyre der det går en vei uten navn. Denne går parallelt med togsporet, bak Barcode til Oslo S. Problemet her er at nedkjøringen er stengt, så jeg sykler over inngangspartiet og ned rullestolrampen. Ikke helt ideelt altså. Etter litt frem og tilbake kommer jeg meg ut i Rådhusgaten. Nå burde det jo gå bra. Ikke det nei.Sykkelfeltet er sperret, så ut i veibanen. Hissig Audiot ligger tett på, fliser forbi meg i hvert kryss, bare for å bli tatt igjen ved neste lyskryss. 

Vel fremme ved Borggården gjelder det å finne et sykkelstativ. Ikke noe oppdrive, men får låst fast til en takrenne. Ferdig hos legen går turen videre. Ved Aker Brygge er fortauet opp Dokkveien sperret forbi Støperigata. Dermed blir det å sykle i veien opp til Munkedamsveien. Derfra og ut er det egentlig plankekjøring - gode sykkelveier med tilstrekkelig plass.

Etter endt dag er det på tide med retur. Jeg har blitt litt lei av å sykle samme rute dag ut og dag inn, så i dag skal Ring 3 sykles på vei hjem. Jeg har aldri syklet ruten før, så jeg er litt spent på hvordan dette skal gå.

Start går fra Vækerø, opp Vækerøveien og høyre ut Ullernchausseen. Litt klabb og babb for finne riktig sykkelvei, men kommer etterhvert ned Silurveien. Bortover mot Radiumhospitalet går sykkelveien  under Ringveien. Her kunne man med hell merket litt bedre, men når man først er på andre siden er man jo i sykkelhimmel. Flere kilometer med bred og fin g/s-vei helt til Monolitveien. Naturskjønne omgivelser, svaner ved Øvre Smestaddammen, og godt unna trafikken. Eneste er at det er påfallende få andre syklister. Er det kanskje SUVlandia jeg har havnet i?

I Smestadkrysset er det igjen litt uklart hvor veien går, men jeg finner en undergang under Sørkedalsveien og fortsetter videre bortover Viggo Hansteens gate. Deretter følger noen kilometer med jevn sykling. Fint få andre ute og jeg har sykkelveien nesten for meg selv.

Neste overraskelse kommer ved utløpet av Tåsentunnelen, der sykkelveien kommer på Nydalsbroen. Her går sykkelveien gjennom en tunnel og rett ut i et T-kryss. Tunnelen er i bunnen av et søkk, og det kommer sykkelveier ned både fra høyre og venstre. Det er ikke mulig å se om det kommer men nedover. Dette er et skummelt sted, og det gjelder å være årvåken.

Fra Nydalen følger jeg sykkelveien mot Sinsen. Ved Grefsen forsvinner sykkelveien i et byggefelt. Deretter mot Sinsenkrysset, under Trondheimsveien før jeg skal inn i det nye omtalte sykkeltilretteleggingen i Lørenveien. Det er bare å si det med en gang, dette er en katastrofe. 

Når man kommer ut av tunnelen er det ingenting som sier høyre eller venstre. Du må faktisk vite at du skal ta til høyre. 



Når man så kommer opp og rundt svingen kommer hovedsykkelveinett-skiltet. Så kommer Lørenveien. På høyre side står skilt 521.1 plassert med jevne mellomrom. 



Dette tilsier at det skal være et sykkelfelt ved siden av fortauet, men det finnes ikke. Til gjengjeld er det tett i tett med biler parkert langs fortauet. Veien er ikke veldig bred, og med dørsoner å ta hensyn til må jeg ligge nesten midt i veien. Byggeplassen halvveis ned til Økern gjør ikke verden bedre. 



Først når man har krysset Sinsenveien dukker det opp noen utslitte rester av et sykkelfelt.



Løsningen ved Økern trenger sin egen beskrivelse. Dette bildet fra Google er litt gammelt og viser ikke at fortauet er stengt.


Løsningen er å komme seg opp på fortauet og ignorere de misvisende skiltene, ellers havner du ut på Ringveien, og der vil du ikke være.....

Jeg anbefaler alle som sykler denne veien å se videoen til @delveien før man begir seg ut på tur.... http://youtu.be/XFJUukXsaYM

Når man har kommet seg opp på sykkelveien er det til venstre over broen som gjelder. 



Deretter en 180 graders sving, ned på en grusvei, og under Ringveien før man er tilbake på den gamle sykkelveien mot Ryen. 

Deretter grei skuring til Hesfyr, med unntak av at sykkelveien var sperret bak Valhall.

Alt i alt var Ring 3 en positiv opplevelse. Sinsen-Økern trekker kraftig ned. Skiltene som markerer hovedsykkelveinettet kunne med hell vært større, det er vanskelig å lese de små skiltene i 20-30 km/t, spesielt når de også inneholder retningspiler.

Da gjenstår bare å si takk for turen, jeg håper du ikke tok din død av detaljnivået.